Musikkvideoanalyse

I dette innlegget skal jeg analysere en musikkvideo laget til sangen "One" av verdens mestselgende metallband; Metallica. "One" ble sluppet som en singel, og hører til albumet "And Justice for all...", Metallicas mest politisk ladde album. Sangen er en av bandets viktigste og mest avanserte, og er en av få metall-sanger som blir spilt på norsk radio fra tid til annen.
Både sangen i seg selv og musikkvideoen har fått strålende kritikker.

Som de andre sangene i albumet, er den ment som en kritikk mot et spesifikt forhold i det amerikanske samfunnet i 1988, som er albumets utgivelsesår.

Jeg må advare om at denne videoen kan gjøre deg deprimert.

http://www.youtube.com/watch?v=-LOT_7psWnc&feature=related

Metallica er kjent for lange og melodiøse gitarintroer, og "One" er et godt eksempel på det. Etter introen bygger tempoet seg gradvis opp, og sangen slutter i et over tre minutter langt inferno av trommer, bass og gitarspill. Musikken ser ut til å reflektere teksten, den starter rolig og litt trist, og bygger seg opp og blir til frustrasjon og sinne på slutten.

Sangteksten kan jeg utenat uten å ha sett teksten, men jeg slo opp noen utydelige ord her: http://www.sing365.com/music/Lyric.nsf/One-lyrics-Metallica/08281C6450A088704825688D00339AD7

"One" handler om en soldat som blir så hardt skadet av en eksplosjon at ytre kroppsfunksjoner blir ødelagt, hvilket inkluderer alle andre sanser enn følelser. Han blir en fange i sin egen kropp, og den eneste veien ut er døden, som han mot slutten av sangen lengter mer og mer etter. Soldaten blir likevel holdt i live av maskiner, og forsøkene hans på å holde pusten til han dør er desperate, men fruktløse.


Musikkvideoen er en blanding av fremføring, hvor du ser bandet øve i et lagerbygg, og en fortellende video, som inneholder klipp fra en film om samme tema som sangen, som heter "Johnny got his gun".

Først i videoen ser man den anonyme soldaten som søker dekning, men blir truffet av en granat.

Så spoles det tilbake i tid, og man ser et klipp fra barndommen hans, man blir kjent med han på bare noen få sekunder, og kan dermed relatere seg til skjebnen hans, noe som er viktig for resten av videon, som spiller på følelsene til seeren.
Etter dette ser man stort sett bare sykesengen med soldaten i, og man hører tankene hans gjennom gitaren. Tankene hans veksler mellom filosofiske slutninger om hva han egentlig er etter eksplosjonen, og gråtkvalte rop om at han ikke orker mer. Av og til hvisker han også til legene rundt seg, og de ser ut til å kunne høre dette på et vis. Man ser også gjentagelser av eksplosjonen, noe jeg tror symboliserer "flashbacks" og den traumatiserende effekten av krigen.
Sykepleieren tar affære og og prøver å ta livet av han, men hun blir oppdaget, og han lever videre. Helt til slutt, etter at sangen er ferdig, ser man noe som likner et julebord i spisesalen på sykehjemmet, og sangen derfra kan høres opp i rommet til hovedpersonen. Han har ingen ører, så han kan ikke høre den, og her slutter videoen med bildet av et melankolsk sykeseng, mens en julesang synges i bakgrunnen.

Det klippet jeg synes er det mest interessante i hele filmen, er klippet hvor soldaten som gutt spør hva demokrati er. Svaret han får fra faren sin er at demokrati handler om unge menn som dreper hverandre, og at for demokratiet er en hver mann villig til å ofre sin eneste sønn. Klippet reiser et spørsmål inni meg: Nøyaktig hvor mye er demokrati verdt? Ett menneske? Tusen barn? En million soldater?

Det er helt klart den skadde soldaten som er i fokus gjennom filmen, og bandets vokalist,
James Hetfield, må nøye seg med å spille andrefiolin.

Andre viktige roller i filmen er faren og legene, som symboliserer maktpersonene i filmen, de som har ansvaret for situasjonen til hovedpersonen, samt sykepleieren, som prøver å hjelpe, med feiler.

Filmatiske virkemidler har en viktig rolle i denne musikkvideoen, og klippene kommer naturlig etter hverandre og smelter sammen på mesterlig vis. Det helt siste bildet med nesten stillhet understrekes veldig sterkt av lyssettingen i rommet, som ser ut som det man kan vente seg i et fangehull: mørke, med en tynn lysstripe for å symbolisere hvor lite håpet om flukt er.

Også i fremføringsdelen er lyssettingen sentral. Bandmedlemmene spiller og synger i et skittent blått lys, som motvirker energien i musikken deres, og får dem til å se stygge ut.

Det er vanskelig å peke på ett spesifikt element ved sangen som trekker oppmerksomheten. Både musikk, tekst, virkemidlene og ikke minst historien blir brukt aktivt for å skape en unik stemning som er litt god, men mest vond.

Personlig synes jeg "One" er et mesterverk, både musikalsk og filmatisk, og den belyser et tema som fortsatt er aktuelt, nemlig langvarig sykdom og aktiv dødshjelp.
Senest tidlig i høst fant man ut at en nederlender som man trodde hadde ligget i koma i 20 år, faktisk hadde vært bevisst hele tiden.

Metallica har bare lagd 5-6 musikkvideoer i løpet av sine 30 år og rundt 100 sanger, og musikkvideoen til "One" er helt klart den beste og den mest berømte. Videoen gir en god fremstilling av Metallica på den tiden, men passer ikke så godt med dagens band. Metallica er ikke så "sinte" lenger, og sangene deres er enklere og kortere enn før, noe som gjør at bildet man sitter igjen med etter denne musikkvideoen av et sint politisk band, ikke passer lenger.
Denne musikkvideoen har jeg sett minst 15 ganger, og den gjør fortsatt et sterkere inntrykk på meg enn noen annen musikkvideo jeg har sett.